”Den kommende depresjonen vil bryte ut i det industrielle undersegmentet av den kommersielle økonomien med omfattende og ødeleggende konsekvenser for menneskeheten.”

Økonomisk dynamikk - Av P.R. Sarkar

All verdens bevegelse går i bølger, ingenting beveger seg helt linjerett. Slik bølgebevegelse forårsaker indre konflikter og sammenslutninger. Oppturene og nedturene i det økonomisk liv i ulike faser av det sosiale kretsløpet er et resultat av dette bølgeprinsippet. Når en pause [i en bølgedal] blir lang, befinner samfunnet seg i en utdratt statisk fase der dette samfunnet kan gå fullstendig til grunne eller miste enhver bevegelsesdynamikk; hvis den dynamiske kraften er svak i pausefasen kan det hende at det dynamiske stadiet ikke kommer i gang i den følgende fasen.

Også marxismen er et forbigående fenomen. I det ytre gir marxisme inntrykk av bare ordinær vekst og på innsiden er det statisk. Resultatet blir negativ dynamikk. Derfor vil heller ikke marxisme noen gang bli vellykket. Marxisme er som en komet langs en forestilt (parabolsk) bane – den har ingen selvforsterkende (hyperbolsk) retning. Marxismen kan bare føre samfunnet inn i totalt stillestående eksistens, en statisk tilstand av nihilisme eller kynisme – en slags negasjon eller benektelse.

På det økonomiske området er depresjoner uunngåelige i både kapitalistiske og kommunistiske land nettopp på grunn av denne indre, intensive, medfødte stillstanden. Økonomiske depresjoner er i realiteten nettogevinsten av tankekontroll (suppresjon), forfølgelse (oppresjon) og undertrykkelse (represjon), det vil si utbytting. Når utbyttingen kulminerer blir bevegelsen og hastigheten i samfunnet lik null. På dette stadiet, ved dette høydepunktet, skjer det en naturlig eksplosjon. I den fysiske verden blir eksplosjonen fysisk, i den psykiske verden blir den psykisk osv. Depresjoner kan finne sted i hver av de fire epokene [i det sosiale kretsløpet] – i den proletære, krigerske, intellektuelle eller i den kapitalistiske epoken.

Liknende depresjoner kan opptre på det kulturelle området som en konsekvens av tankekontroll, forfølgelse og undertrykkelse. Slikt gir et pervertert kulturliv. Hvert eneste aspekt av kulturlivet perverteres grundig; vi får pervertert litteratur, musikk, dans, kunst, arkitektur osv.

Denne depresjonen vil bli uutholdelig for alle og enhver både i sosial og økonomisk forstand. En slik depresjon fant sted mellom 1929 og 1931. Under denne depresjonen ble 5 kilo auberginer solgt for 1 paisa (den minste myntenheten), men det fantes ikke kjøpere. Lønninger ble også sterkt redusert, folk måtte godta lønnssenkninger på 10 prosent og mer. I dag står vi også overfor en slik alvorlig reaksjon.

Den kommende depresjonen vil bryte ut i det industrielle undersegmentet av den kommersielle økonomien med omfattende og ødeleggende konsekvenser for menneskeheten. Man gjøre noe for å redusere varigheten av denne økonomiske depresjonen. Før den endelige kulminasjonen er det mulig å unngå katastrofen og sette fart i den sosiale bevegelsen. Med Prout kan vil påvirke hele den sosiale strukturen sosialøkonomisk og kulturelt. Denne påvirkningen vil fungere best rett etter den manifesterende pausen eller bølgetoppen i bølgebevegelsen; når verden går gjennom en veldig kritisk fase bør vi være aktive og påvirke. Hvis påvirkningen vår sammenfaller med eksplosjonen vil virkningen være svært god.

Vi bør huske at både inflasjon og depresjon kommer av de negative følgene av stillstand. Hvis produksjonen i et land er rikelig og gullreservene står i forhold til landets økonomiske tilstand, er det ingen mulighet for inflasjon. Hvis derimot sirkulasjonen av kapital stopper opp og industriproduksjonen også synker vil stillstanden gi inflasjon. Hvis et land har et vedvarende underskudd på handelsbalansen, kan det også føre til inflasjon. Hvis i tillegg utenlandshandelen ikke skjer i form av byttehandel og hvis landet må importere matvarer og eksportere råvarer vil dette garantert resultere i inflasjon. Hvis produksjonen og etterspørselen derimot er tilstrekkelig, men etterspørselen plutselig synker vil pengeverdien med ett øke for den som kjøper. Dette kalles negativ inflasjon eller deflasjon.

Det er to hovedårsaker til økonomisk depresjon. For det første konsentrasjonen av rikdom, og for det andre stoppere i pengeomløpet. Hvis kapitalen er konsentrert på noen få eller statens hender, vil majoriteten av befolkningen være utbyttet av et lite mindretall. Som en følge av denne alvorlige utbyttingsprosessen inntreffer det en alvorlig eksplosjon. Denne eksplosjonen er det vi kaller depresjon på det økonomiske området. Konsentrasjonen av rikdom, og mer spesifikt konsentrasjonen av verdien av rikdom, er den grunnleggende årsaken til en depresjon.

Den andre årsaken er at penger, som eies av individuelle kapitalister eller statskapitalister, slutter å sirkulere. Penger ligger urørte eller ubrukte når disse kapitalistene tenker som så at hvis pengene får sirkulere fritt vil profitten deres avta, selv om dette ville bedret forholdene for folk flest. Den grunnleggende kapitalistiske psykologien er å profittere på pengesirkulasjon. Når de oppdager at pengeinvesteringene ikke lenger gir den profitten de vil ha, lar de ikke lenger pengene sirkulere. Da holdes pengene i sjakk på forskjellige måter. Når pengestrømmen opphører blir det ingen investeringer, ingen produksjon, ingen inntekt og dermed ingen kjøpekraft, og situasjonen blir så faretruende at det til slutt bare finnes noen få kjøpere til varene.

Der det er overskudd på arbeidskraft og underskudd på produksjon blir virkningen av en depresjon mer akutt. I India er Bihar, Andhra Pradesh, Telangana og Orissa områder med overskudd av arbeidskraft. Under en depresjon kan disse områdene oppleve vilkårlige nedleggelser av virksomheter, permitteringer osv. Når lønningene synker vil folk i områder med overskudd av arbeidskraft, som tidligere søkte seg til områder med underskudd på arbeidskraft, få det enda hardere. Dette vil forverre de problemene arbeidsledighet skaper i områder med overskudd av arbeidskraft. I slike situasjoner kan restriksjoner på overføring av mat mellom ulike sosialøkonomiske områder gi akutt matmangel i områder med produksjonsunderskudd. Derfor bør det ikke innføres hindringer for dette. Land med produksjonsoverskudd og underskudd på arbeidskraft lider vanligvis mindre under en depresjon.

En økonomisk depresjon i kapitalistiske land vil ikke skåne kommunistiske eller såkalte sosialistiske land eller India og Midtøsten. India eksporterer mange råvarer til i-land og deres satellitter. India kjøper også råvarer som rå bomull fra andre land selv om India pleide å eksportere slike varer før. Slik vil India, i den grad landet er avhengig av andre land når det gjelder eksport eller import, blir påvirket. Landet har også enorme lån og disse lånene vil bli en påkjenning for den indiske økonomien under depresjonen. Gnistene fra depresjonen vil ikke skåne India. Hvis finans- eller pengehandelen reduseres, når handel relatert til gull reduseres, og byttehandelen øker, vil virkningen av en depresjon ikke bli så stor for Indias vedkommende. Derfor bør India gå inn for å øke omfanget av sin byttehandel.

Bangladesh eksporterer videreforedlete varer, rå jute og skinn, og importerer matvarer og nesten alle andre varer. Hvis Bangladesh ønsker å holde depresjonen på avstand er det bare en ting å gjøre og det er å øke byttehandelen.

Med tiden vil de arabiske landene – de som selger olje – bli hardest rammet. Selv kommunistlandene vil ikke unngå depresjonens herjinger. Disse landene har ikke kunnet løse sine matvareutfordringer. Selv om de har enorme bufferlagre er de avhengig av Canada, USA og Australia når det gjelder hvete. Hvis disse dollarbaserte landene lider av depresjon, vil kommunistlandene garantert bli rammet av en depresjon selv om den ikke blir så hard. Depresjon er ikke et naturlig fenomen. Pause er noe naturlig. I en proutistisk struktur kan det inntreffe pause, men det blir ikke depresjon. For å redde samfunnet fra depresjon, vil Prout gå inn for å øke kjøpekraften gjennom å øke produksjonen, redusere velferdsforskjeller og øke pengesirkulasjonen, det vil si å holde pengestrømmen i gang. Tomme slagord vil ikke være til hjelp. Fokuset må opprettholdes på å øke produksjonsnivået. Produksjonsmåtene i kapitalistiske og kommunistiske land er ufullkomne. I kapitalistiske land arbeider ikke folk på lag med eierne og eierne tillater ikke pengene å sirkulere ettersom rikdommene er konsentrert på få hender. I kommunistland kjenner ikke arbeiderne seg ett med jobben slik at produksjonen går tregt. Prouts kooperative modell har ingen av disse manglene. Prout er i harmoni med menneskelige idealer og følelser. Andre sosialøkonomiske systemer er i konflikt med menneskelig eksistens og helhetlig utvikling.

I kapitalistiske økonomier er produksjonen til for at kapitalismen skal profittere på det, og profitten går til individer, grupper og statskassen. I sosialistiske land eller såkalt kommunisme, går profitten til statskassen mens en mikroskopisk del av profitten går til de faktiske produsentene. Begge systemer er kapitalistiske og når det blir behov for nye finansielle investeringer stiger inflasjonen. I en proutistisk økonomi vil produksjon være kun for forbruk. Ettersom det ikke vil finnes noe profittmotiv kan det heller ikke bli ny inflasjon, og den eksisterende inflasjonen vil dø hen. I første fase av proutistisk produksjon eller forbruk forblir pengeverdien konstant og folk vil være garantert en fullbåren kjøpekraft. I andre fase, når produksjonen øker i det reviderte økonomiske systemet, vil penger igjen få sin naturlige markedsverdi. Og til slutt vil penger, etter forbruket, få tilbake sin faktiske verdi. Det blir satt en stopper for inflasjon og kjøpekraft og livets minstebehov vil være sikret for alle. Denne andre fasen vil vare i 10-15 år. Siden, det vil si i tredje fase, vil livets minstebehov øke og folk vil få høyere kjøpekraft, en kraft som vil øke i akselererende grad. Trykking og utgivelse av pengesedler uten gullverdi må opphøre øyeblikkelig og nye sedler med gullverdi utgis i nye farger og former. Fra da av utgis ingen pengeseddel av myndighetene uten en klar forsikring om at de betaler gjeldende pengeverdi i gullmynter. En slik ordning kan bare gjennomføres av et proutistisk styre.

Problemet med produksjonsinflasjon kan heller ikke overses. Produksjonsinflasjon kan inntreffe på to måter. For det første kan bruk av ny teknologi føre til at produksjonen av visse varer blir større enn etterspørselen eller behovet i noen sosialøkonomiske områder. Utfordringen blir da hvordan slik overproduksjon kan markedsføres eller forbrukes. For det andre kan det også hende at vareproduksjonen plutselig tiltar under gitte omstendigheter og at det er vanskelig å finne avsetning for slik produksjon. Spørsmålet blir da om slik produksjon vil øke kjøpekraften og standarden på denne, eller ikke. Under normale omstendigheter blir ikke slik produksjon noe stort problem, ikke et kronisk problem, men hvis det ikke tas grep for å finne et marked for overproduksjonen kan det utvikle seg til et akutt problem. Denne utfordringen kan takles med tre grep.

For det første bør det finnes et frihandelssystem slik at andre land eller andre økonomiske soner kan forbruke overproduksjonen. I India er det, foruten i Punjab og Harayana, underskudd på melkeproduksjon. I de øvrige delstatene får ikke alminnelige mennesker nok melk. Også i en rekke andre land, som i en del europeiske land, er det overproduksjon av melk. I England, Tyskland og Sverige har myndighetene beordret eller oppmuntret folk til å avlive kuer. Hvis det under slike omstendigheter tillates et frihandelssystem mellom ulike land, kan land med overproduksjon eller underproduksjon forholde seg til hverandre slik at underproduserende land kan forbruke overproduksjonen. Dette vil være til fordel for begge parter. Her betyr frihandel at det ikke er eksport- eller importavgifter slik at prisene på disse varene når de når frem til det reelle forbruksmarkedet vil komme forbrukerne til gode.

For det andre bør det over alt legges ordentlig til rette for konservering av varer som det produseres for mye av. I Malda i Bengal er det gjerne overproduksjon av mango som er en ferskvare. Fordi det ikke finnes noe system for konservering, må mangodyrkerne selge mangoene sine til gibort-priser. Men hvis de kunne selge det samme produktet fire måneder senere ville de fått gode priser. Og hvis det ble opprettet raffinerier kunne de produsere tørket mango, mangosukkertøy, mangojuice, saus, syltetøy osv. som kan konserveres over lang tid. Hvis det fantes et konserveringssystem kunne mango enkelt selges i europeiske land og mangodyrkerne kunne tjene gode penger.

Mange steder i India produseres det mye grønnsaker i vintersesongen; som i Nadia-distriktet på Ranghat, Nagi, Bago osv. I europeiske land gjør vinterkulden at det ikke kan dyrkes grønnsaker da. Hvis det kunne etableres grønnsaksfabrikker på disse stedene kunne ferskvarene derfra enkelt konserveres i form av hermetikk o.a. og eksporteres. Fra Kolkata tar det høyst 20 dager med skip til Europa, og det kunne sørges for konservering under overfarten. Liknende arrangementer kunne gjøres for betelblader. Hvis dette ble gjort kunne de fattige dyrkerne på Tomluk, Mecheda, Bagnan osv. leve godt.

For det tredje bør det utvikles nye varierte måter å forbruke på. Det vil si at forbruk bør ha et utviklingsperspektiv og måten man forbruker på varieres. For eksempel er forbruket av linfrø i India begrenset. Hvis linfrøoljen gjøres luktfri kan den brukes mer som matolje. Og det kan lages mer tråd av linplanten, som for det meste bare blir til avfall. Okra (gumbo eller ladyfinger) finnes det mye av i India, men den brukes bare som grønnsak. Fra okrafrø kan man trekke ut olje som kan foredles og avsettes som matolje. Og det kan lages fin tråd av okraplanten som kan brukes til produksjon av kvalitetsklær. I Bangladesh og Vest-Bengal er det overproduksjon av jute, noe som er et akutt problem i dag. Dette problemet kan enkelt takles ved å variere måtene jute brukes på. For eksempel kan vi utvinne fin tråd fra rå jute som kan brukes til å lage kvalitetsklær.

I den nåværende verdensstrukturen hindrer geo-sentiment iverksettingen av frihandel. Verken kapitalistlandene eller kommunistlandene er for frihandelssystemet fordi det står i motsetning til deres respektive egeninteresser. Men det finnes frihandelssoner her i verden som er strålende eksempler på hvor godt dette systemet fungerer. Singapore er et slikt eksempel. Det ble lagt frem et utmerket forslag om å erklære Kolkata som en frihandelssone, men dette ble av flere årsaker, bl.a. inkompetente ledere, ikke iverksatt. Bengal kunne hatt god nytte av et slikt system. I en revidert økonomisk struktur – det vil si Prout – vil importerte og eksporterte konsumentvarer ikke være avgiftsbelagt. Når dette gjennomføres vil denne vår jord bli forvandlet til en gylden jord. Kommunesystemet sliter med sitt akutte problem med kronisk matmangel og kommunistlandene importerer alltid matvarer fra kapitaliske land til tross for alle slags forsikringer om sine ”ismer”. På den måten motsetter de seg frihandelssystemet.

Der det er overproduksjon av ikke-ferskvarer eller råvarer må man ikke tillate eksport av disse råvarene til andre land. I stedet bør råvarer umiddelbart bli omdannet til foredlede varer der de finnes. For eksempel har Orissa, den vestlige deler av Rarh, deler av Madhya Pradesh og deler av sør-Bihar og Telengana mange slags råvarer. Disse økonomisk tilbakestående stedene kan enkelt forvandles til utviklede områder på linje med Rhinen-området i Tyskland. Fattige mennesker kan leve godt hvis fabrikker i disse områdene omdanner råvarer til foredlede varer. Råvareeksport er et tegn på at et land har en usunn økonomi. Hvis bruk av ny teknologi fører til overproduksjon, kan forbruket som nevnt tilpasses ved hjelp av ulike fremgangsmåter. Dette vil også øke folks kjøpekraft. På dette stadiet vil naturens gavmildhet endelig vise seg å være til velsignelse for folk flest. Så i en proutistisk struktur vil produktinflasjon ikke bli sett på som problematisk.

Prout er universalmiddelet for integrert utvikling i det menneskelige samfunnet. Prout søker å utvikle balanse og likevekt på alle områder av det sosialøkonomiske liv gjennom en fullstendig omlegging av økonomien. Uten Prout vil sosialøkonomisk frigjøring bare være en utopisk drøm. Bare Prout kan redde verden fra depresjon. Og bare Prout er fri for iboende og ytre stillstand. I kapitalisme hersker det indre og ytre stillstand. I kommunistland hersker det omfattende og intens iboende stillstand. Folk lider av alt det negative som stillstand fører med seg. Disse lidelsene vil ødelegge alle former for ”ismer” i nær fremtid. Innsiktsfulle mennesker bør ta dette øyeblikket i bruk. Vi nærmer oss det siste stadiet av kapitalistenes tidsalder. Det vil være til hjelp for den lidende menneskeheten om det skapes en påvirkning. Dette er det mest passende øyeblikket for å gjennomføre en helhetlig revolusjon. Dette er en ny bi-teori under proutistisk teori som kan kalles vitenskapen om dynamikk (gati vijina'na) i Prout.

Prout in a Nutshell 13
Copyright Ananda Marga Publications 2009
Fra en engelsk oversettelse av et foredrag grunnleggeren av Prout, Prabhat Rainjan Sarkar, holdt på bengali i Kolkata 13. september 1987.